Da Aina Heldal Bøe for første gang hørte at Nathan og foreldrene skulle utvises fra Norge, reagerte hun med vantro. Nathan gikk i barnehage med hennes eldste sønn og hun hadde kjent familien i flere år. Aina Heldal Bøe mente at hensynet til barnets beste ble satt til side i Utlendingsnemndas (UNE) vurdering av saken, noe hun ikke kunne akseptere. Hun startet derfor et omfattende arbeid for å få i gang en offentlig debatt om UNEs praksis. I tillegg støttet hun familien til Nathan slik at saken kunne prøves for retten, blant annet ved å samle inn penger til rettsaken. Rettssaken endte med at Oslo tingrett avsa dom der UNEs vedtak om utvisning ble kjent ugyldig.

Et samlet bystyre i Bergen var imot vedtaket om utvisning av Nathan, og saken fikk stor nasjonal oppmerksomhet. Den førte til en omfattende debatt om hvordan Norge behandler de mange barn som befinner seg i en tilsvarende situasjon i Norge, og debatten kan føre til lovendring på området.

Aina Heldal Bøes innsats i Nathan-saken var utvilsomt avgjørende for at Nathan og familien til slutt ikke ble utvist, men fikk opphold i Norge. Hennes innsats i denne saken viser viktigheten av å bry seg i situasjoner der man mener at en lovbestemmelse eller den praksis som utøves er uriktig. Ainas engasjement har inspirert en rekke andre til å engasjere seg for å ivareta menneskerettigheter for grupper som kun i liten utstrekning kan gjøre det selv. 

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Slik lyder den kjente oppfordringen fra Arnulf Øverland. Aina Heldal Bøe har på forbilledlig måte vist hvordan denne oppfordringen kan virkeliggjøres i vårt samfunn. Styret i Amalie Laksovs minnefond ønsker å hedre henne for dette ved å tildele henne årets Laksovpris.